Krigen mot narkotika er over. Narkotikaen vant. (Nils Christie og Kettil Bruun: Den gode fiende, 1986. Les den.) Stadig flere land velger å lette trykket mot stoffbrukerne. Pengene som politi, rettsvesen og fengselsvesen sparer, kan bedre brukes til forebygging av uansvarlig omgang med narkotika og til behandling av dem som havner i problemer med stoffer.
Introduksjon
oppdatert 18-06-2010    opprettet 01-04-2010

Denne hjemmesiden er opprettet for å samle argumenter og fakta til støtte for en mer realistisk narkotikapolitikk

Narkorealisme er ikke det motsatte av nulltoleranse som vi praktiserer i de nordiske landene. Motsetningen er liberalisme: At alle må få ta det de ønsker. Nulltoleranse i sin mest ekstreme form innebærer dødsstraff for besittelse av cannabis i over 20 land, ifølge ENCOD, European Coalition for Just and Effective Drug Policies.


Krigen mot narkotika

Krigen mot narkotika har ført til at et stillferdig bruk av cannabis på 1960-tallet i høy grad er blitt erstattet av sprøyter og stadig billigere og renere kokain og heroin. Parallellen er innlysende til forbudstidas USA da mafiaen vokste seg stor og sterk, mens et stillferdig forbruk av øl og vin ble erstattet av sterk sprit. Noen begynte til og med å sprøyte sprit direkte inn i blodårene, for å få maksimal rus ut av pengene, ifølge Jack Cole, direktør for LEAP, Law Enforcement Against Prohibition.

– Jeg skammer meg, jeg skammer meg, jeg skammer meg over å ha medvirket til å ødelegge så mange liv og sette så mange uskyldige mennesker i fengsel. Slik innledet den pensjonerte narkobetjenten Jack Cole da han i januar 2010 holdt foredrag på en narkotikapolitisk konferanse i København.

Narkorealisme betyr at store summer kan spares på formålsløs jakt på stoffbrukere som belaster politi, rettsvesen og fengselsvesen. Om man i stedet kanaliserer de samme midlene til forebygging av uansvarlig stoffbruk og behandling, vil antallet stoffbrukere og overdoser synke, slik man har erfart i Portugal. Der ble brukerdoser av alle former for narkotika avkriminalisert i 2001. Resultatene er veldokumenterte og slående: Færre bruker stoffer. Færre kommer til skade av stoffbruk. Færre dør. Debutalderen er blitt høyere.

Nederland, Tyskland, Sveits, Belgia, Spania, Tsjekkia, Mexico, Argentina, Brasil og Colombia er blant landene som har jobbet med avkriminalisering av brukerdoser.


Manglende kunnskap

Det behøver ikke stå en forhutlet gruppe på Plata i Oslo. Gi dem medisinen de ber om, slik andre land gjør. Mange hevder at det er en fallitterklæring å gi medisin til narkomane – denne påstanden gjennomsyrer store deler av det norske behandlingsuniverset. Det koster milliarder hvert år, og sysselsetter tusenvis. Etter mislykket, rusfri behandling blir de ”heldige” parkert på metadon eller buprenorfin – uten tilbudene de trenger for å få snudd om på livet. Det handler om å prioritere milliardene annerledes.

Det er dødfødt å føre politikk på at vi skal "frelse" de narkomane. Det tar tid å stabilisere dem, og vente på at de ønsker å bli rusfri. I mellomtiden trenger de å unngå smitte og holde seg friske.

Som den erfarne behandleren Paul Werner Kristiansen uttaler i ”Mellom alle stoler”, på spørsmålet om typiske eksempler på hva som går galt i Norge:

-Det typiske er manglende kunnskaper om hva det vil si å være narkoman. Om hva som er lov og ikke lov. Om hva som er rus og hva som er behandling. Det blir mye synsing og uklare forhold. Da mister brukeren lett motet til å fortsette. Det skal mye tålmodighet og langvarig pådytting til for å holde brukeren i ånde. (…)

-Som narkoman lever du langt under pari kurs når det gjelder livsopplevelser og livskvalitet. Tidsperspektivet er nesten ikke-eksisterende, og du mister behovet for å opprettholde relasjoner. Om du kommer i en relasjon som er trygg, også i morgen, er det mulig å komme videre, sier Kristiansen.


Vilkårlighet

Den rusavhengige i Norge skal gjennom en karusell av vilkårlighet, byråkrati og løftede pekefingre, før det blir mulig å komme i gang med en behandling – en behandling som ofte er malplassert og dømt til å mislykkes. Overdoser rammer ofte dem som har vært gjennom en anbefalt avrusing, den dagen de er ”fri” igjen og kan kjøpe heroin. I mellomtida har kroppen mistet toleransen mot stoffet, og den dosen de tidligere har vent seg til, viser seg å være dødelig.

Det finnes selvsagt ingen enkle løsninger på problemet narkomani. Men andre land har lyktes å begrense smitte og antallet overdoser dramatisk. I noen land er det opp til en legelig vurdering om en person er narkoman og trenger medisin for å slippe unna et liv med kriminalitet og eller prostitusjon for å skaffe penger til det stoffet kroppen er avhengig av.

I Norge kolliderer denne tankegangen tydeligvis med en moralistisk mentalitet som sier at visse medisiner jo også kan brukes til å ruse seg på – og dermed (gys) skape nytelse. For den uinnvidde: Det gir ingen rus å holde seg frisk for den opiatavhengige.


Død og elendighet

Den samme, moralistiske mentaliteten passer som hånd i hanske med ”krigen mot narkotika” som ble erklært av president Nixon i 1970, og senere har kostet lidelse og død for et ufattelig antall mennesker. Samtidig har krigen styrket de kriminelle nettverkene som styrer narkotikahandelen og forsyner brukerne med stoffer av tvilsom, ofte bakteriebefengt kvalitet.

De sårene og byllene man kan se hos mange stoffbrukere, skyldes ikke stoffene selv, men smitte fra delte sprøyter eller urenheter i stoffene (colibakterier etc.) som er en følge av at de produseres i undergrunnsmiljøer, ofte uten tilgang på rent vann i produksjonen.
Om narkotikaen i stedet var statskontrollert og kvalitetssikret, ville mye elendighet kunne unngås. Ved å beskatte salget, kunne det skaffes finansiering til kampanjer for forebygging av misbruk, for ansvarlig omgang med narkotika og til behandling for dem som havner i problemer. De milliardene som blir spart hos politiet, domstolene og fengselsvesenet, kunne brukes til å jage ekte kriminelle.

 Men da ville jo alle begynne å bruke stoffer, innvender moralistene. Portugals erfaringer siden avkriminaliseringen i 2001 viser det motsatte.

En amerikansk undersøkelse spurte: Om harde stoffer som kokain og heroin ble lovlige, ville du da begynne å bruke dem? 99 prosent svarte nei, 0,6 prosent svarte ja.

En dansk undersøkelse spurte: Bruker du stoffer? Hvis nei, hvorfor ikke? Nesten alle svarte: Fordi det ikke er sunt for meg – eller fordi jeg ikke tror jeg vil like rusen. Tre prosent svarte: Fordi det er forbudt.


Opprørstrang

Forbudet har med andre ord nesten ingen effekt. Til gjengjeld skaper forbudet i seg selv en egen kategori av brukere, nemlig dem som begynner å bruke stoffer fordi det er forbudt. Opprørstrang mot autoriteter er et velkjent fenomen i ungdommen.

For mange er det en del av ungdommen å eksperimentere med stoffer. De aller fleste slutter av seg selv. Enkelte av oss, med smerte i livet,  har behov for selvmedisinering, for å holde ut. Det dreier seg gjerne om mennesker som bærer på traumer fra barndommen, etter å ha opplevd for eksempel vold, tap eller seksuelt misbruk. De har fått lov til å seile sin egen sjø, i stedet for å bli fanget opp i tide av et velfungerende system av omsorg og psykiatrisk hjelp.

Når de oppdager at stoffer kan dempe de psykiske smertene og gjøre livet mer utholdelig, jager vi dem som kriminelle.

Andre – de mer velfungerende av oss – får den medisinen vi ber om hos legen. Enkelte skaffer seg en biinntekt ved å selge en del av medisinen til dem som har det for vanskelig til å kunne få medisin hos legen. Både selger og kjøper begår en straffbar handling. Det er nærmest absurd – de som har størst grunn til å føle seg sviktet av omgivelsene og samfunnet, blir i tillegg jaget når de søker vern mot smerten.


Nytelse

Det er ikke ønskelig at noen bruker narkotiske stoffer. Det inkluderer de såkalte A- og B-preparatene som legene kan skrive resepter på. Men noen trenger virkelig stoffene. Andre ønsker å bruke dem, av samme årsak som noen ønsker å drikke alkohol eller røyke tobakk: Det kan medføre en nytelse.

Når nulltoleransen og krigen mot narkotika har vært en fiasko, hvordan skal man så organisere seg i en verden der nulltoleranse er avløst av realisme? Det trenger vi å diskutere. Se for eksempel denne kortfilmen på youtube: After the war on drugs.

http://tasz.hu/en/hclu-film/after-war-drugs

London-baserte Transform Drug Policy Foundation har lansert 'After the War on Drugs: Blueprint for Regulation'

http://www.tdpf.org.uk/blueprint%20download.htm

Aldersgrense og kontroll av produksjon og salg ville være en begynnelse. Den pensjonerte, amerikanske narkobetjenten Jack Cole (les intervjuet med ham under Artikler) mener det eneste riktige er å legalisere narkotika – alle stoffer: Jo mer farlig et stoff er, desto større grunn til å rive det ut av hendene på kriminelle miljøer og få det under kontroll.

- I dag er det mye lettere for barn å kjøpe stoffer enn sigaretter eller øl - der det jo kreves legitimasjon. Når det gjelder stoffer, er det eneste kravet: "Show me the money!" Jeg er bekymret for barnebarna mine, sier Jack Cole.

Som de to undersøkelsene fra USA og Danmark illustrerer, er de aller fleste av oss uinteressert i narkotika. De av oss som ønsker å bruke stoffer, eller får resept på det, enten det handler om rekreativt eller medisinsk bruk, kommer uansett til å fortsette med det. Det vil alltid herske en balanse mellom tilbud og etterspørsel. Sådan er kapitalismen, som det heter i en kjent og kjær dansk arbeidersang. De kriminelle miljøene som står for tilbudet, vokser og trives. De små fiskene blir fanget og straffet, de store går som oftest fri. 


Ofre

40 år med nulltoleranse og krig mot narkotika har gjort millioner av såkalt normale mennesker til ofre, og fått andre millioner som var ofre i forveien, til å synke dypere i elendighet.

Nulltoleranse eller ei: En viss prosent av befolkningen vil alltid havne i problemer med narkotika. I stedet for å skjære dem over én kam, slik vi gjør i Norge, og jage dem inn i et helvete av vilkårlighet når de trenger hjelp, kan vi overlate det til et samarbeid mellom ruspasienten og legen å avgjøre hva som skal til.

-I løpet av tre år bør overdosetallene i Norge kunne reduseres fra ca. 250 per år til 100, utgiftene til behandling av heroinavhengige kunne samtidig reduseres fra tre milliarder til én milliard i året, kriminaliteten kunne halveres (Norge har det høyeste nivået i Europa) og dobbelt så mange komme i arbeid, sier legen Martin Haraldsen.


Utopi?

I stedet for mistenkeliggjørelse og ydmykelse av den narkomane, kunne et behandlingsforløp innledes slik:

Ønsker du å komme ut av misbruket? Ønsker du å slippe ut av kriminaliteten du må begå for å skaffe stoffer? Er du redd for å miste jobben? Prøv Subutex en stund, og så snakker vi om hvordan du kommer videre når du er trygg og stabilisert og begynner å bli motivert til å takle virkeligheten.

En utopi? Mange land har gode erfaringer med dette. I Norge ville det nok kreve en mindre revolusjon der politikerne foreskriver omskoling av noen tusen behandlere: Sett bandasje rundt den moralske pekefingeren deres, inntil de erkjenner at den beste måten å hjelpe folk på, er å spørre dem om hvilken hjelp de trenger og er motivert til – og tilby dem akkurat dét. 

Det må i hvert tilfelle være opp til den enkelte som er reddet fra heroinen, å vurdere når vedkommende har lyst, mot og krefter til å innlede en nedtrapping. Noen av dem vil aldri bli i stand til å være rusfri eller komme i arbeid. Andre kan fungere i full jobb og leve et helt normalt liv på Subutex. Alt for mange blir tvunget ut i en ydmykende nedtur, helt ned i rennesteinen, før de får hjelp. Om de i stedet kunne blitt tatt alvorlig, den dagen de oppsøker legen og forteller at de er blitt opiatavhengige, ville mye ha sett annerledes ut.
Den beste medisinen uansett, er heroin til dem som synes de trenger det. Heroin i ren form til narkomane er neppe farligere enn fx insulin til sukkersyke. Og det er mindre farlig og har færre bivirkninger enn metadon. Les den glimrende boka ”Heroin Century” av britene Tom Carnwath og Ian Smith, henholdsvis psykiater med lang fartstid som behandler og eks-narkoman som nå jobber med narkobehandling.


Pysete

Ifølge Jørgen Kjær, formann i den danske Brugerforeningen for aktive Stofbrugere, er en viss promille av befolkningen trolig født med for lav endorfinproduksjon – det stoffet som hjernen skaper for å føle ”suset” i medgang og stimulere oss til å leve videre tross motgang.  Det gjør dem pysete og gir dem lav smerteterskel og mindre utholdenhet. For å sitere Kjær fra boka:

-I denne kategorien er det folk som føler seg normale for første gang i sitt liv, når de prøver heroin eller morfin. Tenk om det er slik at naturen har en så enkel løsning på et medisinsk problem som en liten del av oss lider av, og så blir disse folkene systematisk forfulgt på grunn av manglende kunnskap. Det er aldri forsket på dette, men om det blir bevist, er det utvilsomt mange som vil få røde ører!

Ifølge Jørgen Kjær har nulltoleranse-politikken gjort en masse mennesker som normalt ikke ville hatt behov for opiater, til narkomane. Ofte helt andre enn den lille delen av befolkningen som av rent fysiske årsaker ville hatt nytte av opiater.

-De fleste spyr når de prøver det for første gang – en del fortsetter på tross, inntil kroppen lærer å tolerere det, sier han.

Skadereduksjon er vitenskapelig anerkjente og bevislig effektive metoder til å berge liv og skape bedre helse blant stoffbrukere. Det kan ha mange former: Rene sprøyter, sprøyterom, tilbud om metadon eller Subutex til opiatavhengige, regelmessig helsesjekk, kampanjer for ansvarlig omgang med narkotika.

En del av forklaringen på situasjonen i Norge kan være den langvarige skyttergravskrigen om hvorvidt skadereduksjon er bra eller dårlig. Jeg kan anbefale boka ”Metadonmakt” av Evy Frantzsen, om de surrealistiske begivenhetene på slutten av 1990-tallet rundt introduksjonen av det som skulle bli til LAR.


Statsfinansierte

Norge har flere statsfinansierte og innflytelsesrike interesseorganisasjoner som enten er direkte imot eller har et tvetydig forhold til skadereduksjon. Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, RIO, Forbundet Mot Rusgift, FMR, og Landsforbundet mot stoffmisbruk, LMS, for å nevne de viktigste. Prøv fx å google forkortelsene + heroin om hva de mente, da daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen ville undersøke erfaringene Sveits har gjort seg med å gi heroin til noen av de mest belastede narkomane. Det var nok med på å få Hanssens etterfølger Anne-Grete Strøm Erichsen på andre tanker…

Politikerne – som i gitt fall må ta på seg ansvaret for en ny politikk – er dessverre tregere enn sirup på dette feltet. Ifølge den omstridte legen Birger Schroll – som er portrettert i boka – ligger den største hindringen hos Norges to helsedirektører: Bjørn Inge Larsen i Helsedirektoratet og Lars E. Hanssen i Helsetilsynet. Larsen er garanten for å opprettholde det nåværende LAR-monopolet. Hanssen forsømmer sin oppgave som advokat for sviktede pasienter.Schroll mener feige politikere gjemmer seg bak de to helsedirektørene: Så lenge de sitter ved roret, er det vanskelig å få gjennomslag for en endring av en mislykket narkopolitikk.

I tillegg til boka byr denne hjemmesiden (i løpet av året) på et nytt kapittel der jeg gjennomgår utviklingen i Norge siden 2008 innenfor de perspektivene boka risser opp. Kapittelet oppdaterer også kampen som blir ført av to av de sentrale kildene i boka, legene Birger Schroll og Martin Haraldsen.

Dessuten byr hjemmesiden på noen narkopolitiske artikler jeg har skrevet, fortrinnsvis til tidsskriftet Rus & Samfunn. Denne sekvensen og utvalget av links vil bli utvidet, i takt med at jeg skriver nye artikler om temaet og finner nye steder på nettet som er verd å tipse om.

København, i mars 2010
Ole Martin Larsen
 
[Copyright © 2010 Ole Martin Larsen]   Login